Om naturen er aldri så innefrosset; langs ei halvåpen elv er det alltid liv
Tekst og foto: Kjell-Erik Moseid – Lokallag Sørlandet
[zee_dropcap]Åpne elvestrekninger som utvides og snevres inn i takt med kuldegradene som kommer og går. Fulle av frostrøyk når nattekulda og sola strekker temperaturen i hver sin ende. Eller mer livløse når de daglige temperatursvingningene er mer moderate. Elveråkas ulike ansikter. En halvåpen vinterelv er en elastisk livsnerve i et ellers hermetisk lukket vinterlandskap.[/zee_dropcap]
Ender, svaner og fossekall er faste og stabile gjester rundt åpne vannhull. Her finner de maten enten på elvebunnen eller i de frie vannmassene. En vakker idyll, men også et sjansefylt liv på sparebluss.
I tillegg til at kulda krever mye energi for å opprettholde kroppstemperaturen, er det dobbelt fare. Er natta av det ekstra kalde slaget, kan elva rett og slett fryse igjen. Med det resultat at fuglene i løpet av natta kan fryse fast i isen. Da gjelder det å kunne bakse seg løs for rovviltet kommer. Den lange, kalde vinternatta kan være nådeløs på flere måter.
Frodig vegetasjon og ofte begrensede snømengder gjør elvebredden også interessant for plantespisere som hare og hjortedyr. Her er det lettere å ta seg frem enn inne i skogens dyp løssnø. Så lenge de finner mat, blir de gjerne værende. Og når maten begynner å skrante, er det mer naturlig å dra oppover eller nedover vassdraget enn inn i dypskogen. Først når våren kommer og snøsmeltinga får bein å gå på, vil de spre seg ut i området.
Beveren har tatt steget videre og har anlagt en permanent bolig i vannkanten. Og her blir den værende året rundt, så sant den ikke spiser seg ut av matfatet. Frodig vierkjerr er i tillegg til ospa førstevalget både for den, haren og for hjortedyrene.
Andre dyr igjen farter mer mellom de åpne elvestrekningene; blir der en kortere eller lengre tid før de drar videre enten opp- eller nedstrøms elva. Både minken og oteren er avhengig av åpent vann, og spesielt oteren kan farte lange strekinger for en god fiskeplass. Mange steder er den nå i ferd med å komme tilbake, og da er det ofte oterskliene på vinteren som avslører den. Men finner oteren en god fiskeplass med for eksempel mange små öringer eller rödinger, kan den stoppe opp en god stund.
Så er det vandrerne. Oteren kan vandre milevis mellom vassdrag. Og reven legger mer enn gjerne sine faste ruter opp og ned langs elvebredden i håp om en godbit eller to. En fugl kan ha strøket med, for ikke å si frosset fast. Men det er likevel jerven som er den store vandreren. Også den vet utmerket godt at delvis gjenfrosne elver og vassdrag er gode jaktområder. Selve livsnerven en hard vinterdag på sparebluss.
Der hvor åpent vann er i ferd med å fryse til, blir dyre- og fuglelivet mer og mer konsentrert.
Helt til elva er helt gjenfrosset.
