Et av årets mest imponerende og farefulle fotoforedrag ble holdt i Vennesla denne uka. Torsdag 15. oktober slo Biofoto Sørlandet seg sammen med Vennesla Film- og Naturfotoklubb til et fellesmøte i kinosalen i Vennesla kulturhus, der VFN-leder Dag Øivind Wennesland introduserte kveldens gjest. Det vil være feil å si at kulturhussalen var full – det skal litt til i nisjen vi opererer i – men godt besøk var det.
Hvem skulle trodd at denne spinkle, bebrillede mannen skulle by på så mye råskap? Kanskje ante vi litt mer hvor det bar da Tom Dyring med sine tatoverte armer fortalte om bakgrunnen som rockemusiker og maratonløper. For hans fotografering fortoner seg langt på vei som et maraton, ofte under iskalde forhold.
Selv sa Dyring det slik: Han er verken landskapsfotograf eller artsfotograf: ingen bilder av blomster, intet nordlys, ingen trær – og knapt nok bilder av familien. Alle hans motiver er dyr eller fugler. Om det er en kråke eller en falk som dukker opp er underordnet; målet er alltid et estetisk bilde med spennende lys, former og adferd.
Ekstreme påkjenninger i kulda
Et gjennomgående tema i første del var den enorme fysiske påkjenningen som kreves for å fange motiver i ekstrem kulde. Det var nesten så vi kjente høstkulda utenfor og vinteren som venter der vi satt i den lune kulturhussalen.
Under jakten på jerv i finske skoger ble han kjørt halvannen time rett ut i ødemarken i over 30 minusgrader, til en enkel kamuflasjekasse. Beskjeden fra finnen var at han ville bli hentet om tre døgn. Uten oppvarming, uten mobildekning og med en utlevert sovepose som viste seg å være en tynn sommerpose, sank temperaturen til 35 minusgrader den første natten. Selv midt på dagen, da det var på sitt «varmeste», holdt kamuflasjen 13 kuldegrader.
Men tålmodigheten bar frukter, og han sikret seg til slutt drømmebildet av jerv med rim i barten og snøkrystaller over ryggen.
Kuldeopplevelsene stoppet ikke der:
- For å fotografere orrfugl på vinterbeite i Finland lå han fem timer på magen i en trang «suicide box», med det resultat at han ikke kunne vri på hodet på flere uker etterpå. Men han klarte noe få andre har forsøkt: å fotografere orrfuglen på vinteren utenom leik.
- For å fange svartspetten i dalende snøvær satt han en uke i strekk i 25 kuldegrader tre år på rad, der kjemiske varmeposer i votter og sokker var det eneste som forhindret forfrysninger. Få reiser til Finland for å fotografere hakkespetter, men Dyring gjorde det – inspirert av Mark Rothkos ord om at «stillhet er presist», i et bilde der snøflakene dalte fullstendig lydløst.
- Under fotografering av snøugle i Canada var fingrene så numne og stive at han måtte bruke hele håndflaten for å presse ned utløserknappen på kameraet.
- Under et intenst møte med en spillgal tiur i tett, vått snøvær endte fukten med å ødelegge kameraet – en reparasjon til 23 000 kroner. Men det var det verdt, sa Dyring.
Tiuren Åge og etiske dilemmaer
Den sistnevnte fikk navnet Åge, og de to ble godt kjent. Dyring la ikke skjul på hvor enormt glad og fascinert han ble av denne digre, dameløse einstøingen av en tiur. De utviklet etter hvert et helt spesielt bånd der ute i skogen: «Det var ikke sånn at Åge ikke ønsket seg dame. Men jeg så ham aldri med ei røy».
En dag var Åge plutselig borte, og hva som egentlig hendte er uvisst – om han ble tatt av ørn, påkjørt eller skutt. Men Dyring har blitt rørt av å se sine egne bilder igjen, røpet han.
Like ærlig var han da turen gikk videre til snøuglene på de åpne slettene i Canada. Arten er erklært utryddet i Sverige og opptrer kun sporadisk i Norge: De holdt ut nøyaktig én dag der den lokale guiden brukte levende mus for å lokke ugla tett på – mus som halvveis ihjelfrosne ble hentet inn hvis ugla ikke tok dem. Det standpunktet ble tatt på tross av guidens hoderisting og advarsler om at de kom til å gå glipp av fantastiske motiver. Dyring & co. brukte allerede døde lokkemus på resten av bildene.
Mens det ene mesterverket etter det andre avløste hverandre på det store kinolerretet – bilder av et kaliber de fleste av oss bare kan drømme om å få til en eneste gang i livet – fortalte Dyring om de små detaljene som gjorde at han foretrakk ett bilde framfor et annet: En busk her, en hvit snø-bokeh der, og en lav, nordnorsk ettermiddagssol fra rett vinkel på det neste. Alt formidlet med en jordnærhet som kledde de storslåtte bildene perfekt.
Pause med kaffe og fotoprat
I pausen samlet publikum seg i foajeen til kaffe, mineralvann og kakekos: En stor takk rettes til medlemmene som stilte opp med forfriskninger! Praten gikk livlig på tvers av klubbene, og det var tydelig at Dyrings kompromissløse stil engasjerte.
Del 2: Fra havsuler til pantergaupe
Andre del foregikk både under vann og i spansk klippelandskap, og utløste det første gispet i salen:
- Havsuler: Serien åpnet under vann med stupdykkende havsuler. Du har sett bilder av dem stupe over vann, men Dyring ville fotografere dem under den kalde havoverflaten. Prosjektet bød på både prøving, feiling og kraftig sjøsyke, men resultatet – havsuler som skyter gjennom vannet med makrell i nebbet, omsluttet av en strøm av luftbobler – var intet mindre enn makeløst. Referenten hørte noen tydelige «oi» da det første dykkende sulebildet lyste opp lerretet.
- Pantergaupe: I Spania tilbrakte han 14 dager i kamuflasje for å fotografere den sjeldne pantergaupen (iberisk gaupe). Belønningen kom da gaupen spankulerte opp på en rund stein rett foran skjulet, la seg ned og stirret rett inn i objektivet. Dyring berømmet det spanske bevaringsprosjektet, som gjennom målrettet avl på villkanin har løftet bestanden fra under 100 til over 2000 individer. «Det viser at naturvern nytter hvis viljen er der,» påpekte han.
Advarsel: Sterke scener
Dyring la ikke skjul på sin lidenskap for slanger, og belyste hvordan dyret har preget både mytologi og religion. Han omtalte fenomenet ofidiofobi – den lammende, instinktive frykten som kan gi kraftige fysiske reaksjoner hos mennesker som knapt har sett en slange i levende live. Han viste også bilder av hvor brutalt slangegift kan virke på kroppen, enten det er med nekrose eller lunger som lammes.
Selv måtte Dyring lære seg å fange og håndtere en potensielt svært dødelig svart mamba. For å dokumentere «The Big Five» blant afrikanske slanger, dro han på ekspedisjon med giftslangeeksperten Mike Perry. Etter et grundig sikkerhetskurs ble han satt på sin første prøve og reagerte først med å stivne til da ordren lød: «Fang den mambaen!»
Dyring gjenfortalte sine egne tanker i situasjonen: «Her står jeg, drar en svart mamba i halen – og så har du lovet kona å ikke gjøre noe dumt!»
Han delte også historien om et møte med en spyttekobra, der vernebrillene berget synet, men noen dråper gift traff leppa: «Jeg måtte smake, og det var ikke godt.»
Kvelden ble rundet av med to dramatiske historier der livet hans faktisk sto på spill:
- Jaguaren i Pantanal: Under arbeid i Brasil gikk en jaguar til angrep, og Dyring innrømmet gladelig at det var hans egen feil. Han hadde gjort som guiden og etterlignet jaguarlyden samtidig som han beveget seg frem i båten for å ta bilder. Jaguaren kom settende i fullt firsprang. «Hvis jeg ikke hadde falt, hadde den tatt meg. Med min oppførsel satte jeg alles liv i fare.»
- Klapperslange i USA: Under fotografering av en western diamondback-klapperslange – de var to sammen – oppsto en uventet, instinktiv reaksjon som førte til at Dyring plutselig fikk en sprell levende, svær klapperslange rett i fjeset. Hadde han rørt seg, ville den bitt. «Det var en veldig rar følelse å være så nær ved å dø. Jeg overlevde, og vi snakket ikke mer om det da – men jeg begynte å gråte da jeg fortalte historien senere.»
Dyring rundet av foredraget med en god porsjon selvinnsikt: «Har katten ni liv, har jeg nok brukt opp sju av dem. Nå satser jeg på å holde på de to siste fram til tiden min utløper.»
Mens noen ble igjen for å høre mer om Dyrings erfaringer, gled resten av forsamlingen ut i Vennesla-høsten, mette på inntrykk – og glade for at det ikke var 30 minusgrader som ventet ute på fortauet.
