Film, foto og tekst: Heidi Mellingen
Jeg så deg for aller første gang i blåtimen.
Jeg kom kjørende på en skogsbilvei. Du lå på isen i elven, pent samlet med alle beina under deg. Rolig kikket du på meg, det var litt avstand mellom oss den første gangen. Jeg gikk ut av bilen og nærmet meg deg fra den andre siden av elven. Du ble urolig, kavet med beina, prøvde å komme vekk. Du greide det ikke. Isen var speilblank og glatt. Jeg så avføringen din et lite stykke unna der du lå. Vi kikket på hverandre en liten stund, du ble rolig igjen, liggende på isen fortsatt.
Jeg tok en beslutning; viltnemnda måtte kontaktes. Kanskje kunne elgen reddes, hvis noen bare kunne hjelpe til med reimer og tau, slik at hun kom opp av isen?!
Viltnemnda kom og likte ikke det han så, men han ble utkalt i et mer presserende ærend.
Jeg dro bort til deg igjen, klarte ikke å glemme deg. Denne gang nærmet jeg meg fra din side av elven. På den måten kom jeg helt inntil deg. Etter avtale med viltnemnda skulle jeg provosere deg litt, se om du kunne komme deg opp på alle fire ved egen hjelp og litt ekstra stress-krefter.
Det skjedde ikke. Du tisset på deg, og kavet for å komme vekk fra meg. Beina dine kravlet vilt over isen. Du freste og la ørene flatt bakover og så så truende ut som du bare kunne.
Jeg satt meg rolig ned, og da roet du deg. Du var en vakker fullvoksen elgku i din beste alder. Jeg sendte deg mitt mildeste blikk, slik at du skulle forstå at jeg ikke var farlig, men ville deg alt godt, og håpet at det hjalp at du slapp å være alene. Jeg kunne ikke dra fra deg i den tilstanden du var i. Vi ventet sammen.
Viltmannen kom tilbake, og vi hadde snakket sammen om din tilstand underveis på telefon, så han var oppdatert. Han mente det var sannsynlig at du var alvorlig skadet, og tok med seg hagla med en gang. Vi snakket sammen og så på deg. Så på fluktruten din, og da så vi blodet på isen. Du hadde kommet fort ned en bratt skråning i snøen, og sklidd rett ut på isen i elven. Du hadde kjempet en hard, men forgjeves kamp. Bein var brukket tvers av.
Nå var det på tide å la deg slippe fri fra lidelsene dine. Et velrettet skudd og du fikk hvile for alltid. Jeg så det siste blikket ditt, det glemmer jeg ikke så lett. Du hadde nok gjerne villet leve lenger.
Du bar på tvillinger i magen din; du var en flott avlsku som jegerne fredet på grunn av dine gode gener.
Ved obduksjon viste det seg at du var påkjørt, med store skader i bryst og buk. Noen hadde kjørt på deg og bare dratt fra deg uten å melde ifra. Hva slags mennesker gjør sånt?
Det gjorde enormt inntrykk på meg å møte deg, vite at jeg var både den første du så etter ulykken, og den siste du så her i livet. Jeg skulle så gjerne ha blåst liv i den lemlestede kroppen din i ren kjærlighet til deg. Det klarte jeg ikke.
Jeg skulle ønske alle mennesker var såpass gode at de ringte viltnemnda ved viltpåkjørsler. Kan vi klare det?
VÆR SÅ SNILL…
[wpstatistics stat=usersonline]
